Jeg liker å tro at de to tidligste rosene i hagen har en innbyrdes konkurranse gående hvert år. I år så jeg at 'Louise Bugnet' hadde knopper i ferd med å springe ut, men da jeg gikk ned trappa til nederste plan, hadde spinosissimarosen greid å trøkke fram noen roser rett foran nesa på Louise. Egentlig kom den 3. juni, omtrent en uke senere enn i fjor.
Spinosissimarosene er blant de tidligste til å blomstre. 'Mary queen of Scots' er blitt en svær, høy busk, som er nydelig når den er full av søte små blomster og summende bier. Og så setter den masser av rotskudd. Herdig til sone H5 - 6.
Må presentere et par nyanskaffede sorter også. De blomstrer nå, siden de har fått et forsprang i drivhus. Den tettfylte, lett duftende skjønnheten over her ble foredlet fram av Rudolf Geschwind i 1886. 'Aurelia Liffa' er en setigera-hybrid som remonterer. Skal også være herdig til H 5- 6.
Denne sjarmerende skapningen med store blomster og blafrende øyevipper bærer navnet Sourire d'Isabelle. En remonterende klatrerose med lett duft lansert av Lens i 2019. Derfor er herdigheten i Norge usikker. Jeg satser på at den klarer H3. Noen sjanser skal man jo ta.
Deler hos
